Norsk kjøttproduksjon får årlig milliardbeløp gjennom landbrukssubsidiene. Konsekvensen er at kjøttet blir for billig og at forbruket blir for høyt.
I den nye rapporten «Norsk produksjon av jordbruksvarer – hvem betaler regningen?» fremkommer det at 94 prosent av alle landbrukssubsidiene i 2019 gikk til produksjon av kjøtt, melk og egg.
Totalt subsidieres landbruket med om lag 16,5 milliarder kroner. Godt over halvparten av dette beløpet brukes direkte på å subsidiere kjøttproduksjon. Hele 47 prosent av landbrukssubsidiene gikk i 2019 direkte til produksjon av rødt kjøtt fra storfe, sau og lam. Kun seks prosent av subsidiene gikk til planteproduksjon.
Landbrukssubsidiene fører til overforbruk
En konsekvens av subsidiene er at butikkprisen på animalske varer ofte er betydelig lavere enn den ville vært i en situasjon uten subsidier. De som spiser kjøtt, kan skyve store deler av kostnaden for sitt kjøttforbruk over på fellesskapet. Konsekvensen er da at det blir produsert, solgt og spist mye mer kjøtt enn nødvendig.
For enkelte kjøttprodukter betaler fellesskapet en svært stor del av regningen. For eksempel dekker forbrukeren bare en fjerdedel av kostnaden det koster å produsere lammekjøtt. Det betyr at når en kunde kjøper én kilo lammekjøtt i butikken, må denne kunden kun betale 40 kroner for en vare det koster 180 kroner å produsere. De resterende 140 kronene dekkes av skattebetalerne.
Landbrukssubsidiene gir minst støtte der dyrevelferden er dårligst
I tillegg henger dyrevelferden i kjøttproduksjonen tett sammen med subsidienivået. Kjøttproduksjonene som ikke mottar store overføringer fra staten er også de produksjonene som drives mest intensivt, med mange dyr på liten plass.
Kun tre prosent av landbrukssubsidiene gis til bønder som produserer kjøtt fra kylling og gris. Konsekvensen av dette er at kylling- og svinebønder må drive intensivt for å gå i pluss. Da blir det lite rom i budsjettene deres til å foreta nødvendige investeringer i dyrevelferd.
Kjøttsubsidiene er klimafiendtlige
Inntekten til norske kylling- og svinebønder styres i stor grad av hvor mange kilo kjøtt de klarer å produsere. Men myndighetene ønsker ikke å subsidiere disse næringene. Da blir bøndene tvunget til å effektivisere og intensivere produksjonen, fremfor å investere i tiltak som gjør dyrevelferden bedre.
I 2019 gikk kun seks prosent av landbrukssubsidiene til produksjon av plantebasert mat. Dette til tross for at disse varene både kan konsumeres direkte av mennesker, og produseres med lavt klimaavtrykk. Størstedelen av subsidiene gikk til produksjon av varer fra drøvtyggere, til tross for at drøvtyggere står for om lag 75 prosent av klimautslippene i landbruket.
Mye av den norske matjorda brukes i dag til å produsere dyrefôr. Samtidig legger fôrbehovet til norsk kjøttproduksjon beslag på store landarealer i utlandet. Det produseres soyamel til norske husdyr på et område tilsvarende 77.000 fotballbaner, hovedsakelig i Brasil.
Produksjoner med drøvtyggere, som ideelt sett skal være ute på beite, får størsteparten av landbrukssubsidiene. Men norske beitedyr er tvunget til å stå inne store deler av året, og drøvtyggerne spiser derfor over 50 prosent av det norske kraftfôret og 37 prosent av soyamelet som må importeres fra utlandet.
Les også: Norsk landbruk bidrar til avskoging
Bedre dyrevelferd og mer plantebasert
Dyrevernalliansen mener at innretningen på subsidiene til landbruket bør endres. Det burde lønne seg for bonden å investere i god dyrevelferd. I dag brukes subsidiene som et distriktspolitisk virkemiddel, mens bønder som trenger hjelp til å gjøre forbedringer for dyrene nedprioriteres.
De enorme landbrukssubsidiene til kjøttproduksjon fører til at det produseres for mye kjøtt. Da blir kjøttprisene også lave, og forbrukerne kjøper mer kjøtt enn nødvendig. Det vil være bra for dyrene, planeten og folkehelsa dersom vi produserte og spiste mer plantebasert. Dessverre prioriterer politikerne å subsidiere norsk kjøttproduksjon, og konsekvensen er et overforbruk av kjøtt som ikke er bærekraftig.
